Brakkesyke

Brakkesyke er ifølge professor i psykologi Frode Svartdal og Store norske leksikon de psykologiske konsekvensene av at en person må holde seg isolert over lengre tid, enten alene eller i en mindre gruppe. Myndighetenes tiltak i forbindelse med Corona pandemien med stenging av skoler og barnehager, krav om hjemmekontor, isolering av syke hjemme og krav om hjemme-karantene for mange, har gjort at ordet brakkesyke har blitt godt kjent. Tegn på brakkesyke kan blant annet være at man lett blir irritert, at tilværelsen føles kjedelig, at man blir ensom, eller at man ikke finner mening eller motivasjon for å foreta seg noe. Isolasjon eller opplevelsen av at vi blir pålagt å endre våre normale rutiner kan få følger for vår psykiske helse. 

Facebooksiden Brakkesyke 2020 dukket raskt opp etter at myndighetene innførte tiltak for å hindre at Coronaviruset skal spre seg. Facebooksiden brukes for at de som ønsker å bidra, kan livestreame konserter der. Navnet på Facebooksiden er derfor litt misvisende. Dette er nok heller et tiltak som kan være med å hindre brakkesyke. 

På denne siden vil vi åpne opp for at dere som leser kan sende inn forslag og ideer som kan være med på å hindre Brakkesyke.

Send inn forslag og ideer som kan være med på å hindre Brakkesyke.

Del gjerne våre tips i sosiale medier:

http://www.facebook.com/Unngå-smitte

Her vil dere se noen av tipsene vi har fått inn for å motvirke brakkesyken.


Husk det at det er lov å gå en tur ut, gjør det!


Invitert til spillekveld med venner over Skype


Ta frem en glemt hobby, f.eks. den gamle gitaren på loftet


Ta en digital fest med venner


08.04: En leser har sendt inn sin erfaring med hjemmekontor og begynnende brakkesyke:

Notater fra en gjenbruksstasjon april 2020

Jeg våkner fredag morgen, den andre eller tredje uka med hjemmekontor, og bare vet at vi må sende to madrasser til gjenbruksstasjonen i dag. Javel, sier mannen min. Den ene madrassen er egentlig en IKEA seng, blytung, det verker i armene, og knirker i ryggen, når vi sleper senga/madrassen bort til bilen. Hjemmekontor er ikke for sveklinger.

Hvis vi er tidlig ute, så ville det gå raskt, sier mannen min. Helt feil. Det er Korona-tempo og lang ventetid på stasjonen. Vi kjører inn bakerst i en lang kø på en smal vei og vi har ikke engang kommet fram til gjenbruksstasjonen. På innsiden står tre lange rekker med biler. Foran oss er en svart SUV. Ikke mye i den, sier mannen min, bak oss, en blå bil med en madrass vippende på taket.  

Vi står bom fast, kan ikke kjøre fram, kan ikke kjøre hjem, rikker oss ikke, jeg begynner å bli tørst. Prøver å lese en artikkel fra en amerikansk kollega, er tross alt på jobb. Sitter med telefonen «på langs» i fanget. Kjeder meg. Kollegaen sier alltid at alt er extremely interesting, prøver å google henne og extremely interesting, får det ikke til, føler meg dum, prøver å lese igjen, den samme setningen, spør mannen min hva et ord betyr, han forklarer, men det hjelper ikke.

En ung jente har begynt som trafikkonstabel inne på stasjonsområdet. Hun slipper tre biler inn av gangen og det går en evighet mellom hver gang. Tre biler! Dette kommer til å ta mange år. Trafikkonstabelen ligner på Greta Thunberg, nei, det er Greta Thunberg, musefletter, grå høyhalsa strikkegenser og «sjaman ansikt». Sier det til mannen min. Det er dårlige tider for miljøvern, sier mannen min. Greta har slått seg opp på gjenbruk. Greta sitter foran køen i en stol og leser i mobilen. 

Jeg blir så irritert og jeg begynner å svette, den dynejakka skulle jeg ikke tatt på. Etter en hel evighet er vi framme ved porten og Thunbergs kollega hilser vennlig og sier vi skal kjøre inn i en fjerde kø der det står fire biler. Lykke! Den svarte bilen er også dirigert hit, men madrassbilen har fått en av de andre køene. Prøver å lese igjen. Herregud, like drita kjedelig, kommer ikke av flekken, bortkasta tid. 

Mannen min sier at Raymond Johansen står inne på stasjonen og arresterer alle som hoster og sender de i buss til en leir for koronapositive på Jessheim. Jeg ler, prøver å lese igjen, like umulig. Ser oppgitt opp og ser at madrassbilen som lå bak oss, tar oss igjen og sklir fra oss i en av de andre køene. Urettferdig! 

Jeg må snakke med Thunberg, sier mannen min. Jeg drikker vann og sitter i en bil uten sjåfør, og håper at mannen min ikke begynner å krangle med Thunberg. Begynner å fantasere om at Raymond kanskje har et webkamera montert mot køen får å slå beinhardt ned på all usolidarisk egotripping. Kanskje mannen min ender i leiren på Jessheim!  Men han kommer tilbake. Greta er beinhard, sier han. Thunberg skal åpne for ni biler fra de andre tre køene, før det åpnes for oss. Madrassbilen blir borte før oss, drittbil! Mannen min begynner å gå tur, jeg sitter i bil uten sjåfør med et berg av kjedelige setninger, drikker vann, merker jeg må på do. 

Etter to timer er vi inne i hallen. Her ser vi oppsiden av Korona-tempoet. God plass, vi parkerer uten å krangle eller nesten-kollidere med andre. Ser ikke Raymond, han har lunsjpause, sier mannen min. Sender en vennlig tanke til Raymond. Det får holde. Så lemper vi av madrassbeistet, observerer at mannen i den svarte bilen bare skal kaste en bærepose med søppel, hva var det jeg sa, sier mannen min og så kjører vi hjem.


Fortsett å dele dine tips, både som tekst, bilde eller video!

Hjelp oss å hjelpe andre! 

%d bloggarar likar dette: